søk

Feltegenskapers betydning på flomforløpet

Felt med liten selvregulering/demping gir raske og spisse flomforløp og felt med høy selvreguleringsevne gir en flom som varer mer over tid men med en lavere flomtopp. Feltets selvreguleringsevne i kombinasjon med klimatiske forhold (mye/lite nedbør, temperatur/høyde over havet, regn/snø, bratthet mm) er viktige faktorer å vurdere når en ser på sammenlignbare felt. Nedenfor er en liten oppsummering av de vanligste feltegenskapene og hvordan de påvirker selvreguleringsevnen og flomforløpene til feltet samt noen mer klimarelaterte egenskaper. Listen er ikke uttømmende.

Areal: Økende areal gir generelt lavere spesifikke flommer grunnet at større areal gir større dempning og sannsynligheten for samtidig og intensiv nedbør over hele feltet minker.

Effektiv sjøprosent: Høy effektiv sjøprosent gir høy selvreguleringsevne/dempning og dermed lavere flomtopp.

Snaufjell/bartfjell/tynt jordsmonn: Høy andel av disse gir liten selvreguleringsevne som i sin tur gir raske og spisse flomforløp.

Myr: Høy andel myr bidrar til et raskere flomforløp. Dette gjelder først når myrområdene er mettet med vann. Inntil metning er nådd vil myrarealene virke dempende på vannføringen.

Skog/vegetasjon/dyrket mark: Høy andel av disse betyr generelt et tykkere lag med jord og bidrar dermed til flomdempingen i feltet. I tillegg medfører mye vegetasjon til økt transpirasjon.

Helning i feltet/feltgradient: En brattere helning i feltet gir en økt hastighet på vannet og dermed en økt avrenning.

Middelvannføring/nedbør: Et nedbørrikt område gir mye vann i feltet og jevnt over høyere flomtopper sammenlignet med et felt med mindre nedbør hvor øvrige feltparametere er tilnærmet like.

Høyde over havet: Nedbøren øker generelt med økende høyde over havet som bidrar til mer vann i feltet. Temperaturen minker med økende høyde over havet og bidrar dermed til mer nedbør i form av snø vinterstid og dermed større smelteflommer.

Nærhet til kysten/innlandet: Nærhet til kysten gir ofte mer utjevnede temperaturer over året og dermed mer vanlig med regn også om vinteren som i sin tur bidrar til at det er vanlig med flommer hele året. Innlandet har generelt mer stabile vinterforhold som gir nedbør som snø om vinteren og da oftest felt med dominerende smelteflommer om våren/sommeren.

Utløpsforhold ved sjø: Utløpsforholdene ved sjø påvirker flomforløpet, spesielt hvis sjøen ligger langt nede i feltet. Et trangt utløp bidrar til større magasinering i sjøen (vannstandsøkning) og dermed til å dempe flommene i vassdraget nedenfor sjøen.

Bre: Mye bre i feltet bidrar til økt avrenning som følge smelting og i kombinasjon med nedbør kan det bli store flommer, spesielt på sommeren. I perioder hvor breen er fri for snø, bidrar isen også til en raskere avrenning.

Vurdering av sammenlignbare stasjoner

En optimalt sammenlignbar stasjon finnes stort sett ikke, og det er derfor viktig å vurdere de ulike feltegenskapene i forhold til hverandre. Det er en krevende oppgave å rangere å sammenligne feltegenskaper, men det er vanlig å legge spesiell vekt på feltegenskaper som feltareal, effektiv sjøprosent og middelvannføring. Det er imidlertid mange andre egenskaper som også kan ha stor betydning. For eksempel geografisk beliggenhet (eksempelvis høyde over havet og/eller nærhet til kysten/innlandet), og rask respons i feltet. Feltegenskaper som ofte gir rask respons er eksempelvis høy andel snaufjell og myr, tynt jordsmonn, lav effektiv sjøprosent og bratt helning i feltet. Utløpsforhold ved en eventuell sjø, (spesielt hvis sjøen ligger langt nede i feltet) og mye bre kan også være forhold som påvirker feltets flomforhold.

Hva som vurderes som en sammenlignbar stasjon er også avhengig av hva som skal estimeres. Ved for eksempel estimat av middelflommen stilles det høyere krav til sammenlignbarhet enn ved estimat av vekstkurven eller vurdering av verdier fra avrenningskartet (QN61-90).

I forhold til middelflom:

Formelverket for små felt benytter seg av nedbørfeltets middelvannføring QN (m3/s) i perioden 1961-90 (QN = A∙qN/1000 der A er feltarealet) og effektiv sjøprosent ASE. Dette tilsier at disse tre feltparameterne, A, qN og ASE, har stor betydning ved valg av representativ stasjon for estimering av middelflom.

I forhold til vekskurve:

Formelverket for små felt benytter seg av den spesifikke middelvannføringen qN (l/s∙km2) og den effektive sjøprosenten ASE. Dette tilsier at disse to feltparameterne, qN og ASE, har stor betydning ved valg av representativ stasjon for estimering av vekstkurven.

I forhold til å vurdere den spesifikke middelvannføringen qN:

Det vurderes her som at feltets geografiske egenskaper, så som for eksempel beliggenhet, høyde over havet, nærhet, eventuell side av en fjellkjede med mere, er av størst betydning ved sammenligning og vurdering av den spesifikke middelvannføringen qN, sammen med dataseriens lengde og tidssperiode.