Historikk

Gjennom hele siste halvdel av 1900-tallet har det vært en sterk vekst i strømforbruket i Norge, og det nasjonale samkjøringsnettet har dermed blitt et stadig viktigere verktøy for å kunne utnytte og fordele landets kraftressurser best mulig. I Nordland ble det tidlig klart at det fantes et stort produksjonspotensial i Saltfjellet- og Svartisen-området, samtidig som prognosene viste at Finnmark manglet kraft. I tillegg var situasjonen den at kraft til og fra Nord-Norge måtte transporteres via Sverige, ettersom det ikke var et sterkt nok samkjøringsnett gjennom Nordland. NVE-Statskraftverkene ønsket derfor allerede tidlig på 1970-tallet å bygge en stamledning gjennom Nordland, der Kobbelv, Saltfjellet og Svartisen skulle bygges og fases inn på det nye sentralnettet.

Siste halvdel av 1970-årene var imidlertid en tid preget av sterk inflasjon og motkonjunkturpolitikk, og det var derfor vanskelig å få på plass de milliardinvesteringene som var nødvendige for å gjennomføre et slikt kraftutbyggingsprosjekt. Disse problemene forlenget prosjektet betydelig, men i 1987 ble utbyggingen av Svartisen kraftverk endelig vedtatt i Stortinget, og arbeidet kunne begynne.

Kraftledningen Salten–Svartisen må sees i sammenheng med det helhetlige arbeidet som Statkraft og senere Statnett utførte for å knytte sammen sentralnettet gjennom Nord-Norge. Dette pågikk fra slutten av 1980-årene og frem til midten av 1990-årene. Etter at Nord-Salten som det siste separate området hadde blitt tilkoblet samkjøringsnettet i 1980, var hele landets kraftforsyning omfattet av samkjøringen, men nettene i Nord-Norge og Sør-Norge hang fortsatt ikke sammen.

En viktig milepæl ble nådd i 1989, da det sørnorske og nordnorske nettet ble koblet sammen i Salten i forbindelse med idriftsettelsen av 420 kVledningen Kobbelv–Salten. Imidlertid gikk fortsatt en del av innenlandsnettet gjennom Nordland på lavere spenningsnivå, og man var derfor avhengig av det svenske nettet for riksdekkende overføringer på sentralnettsnivå. I 1992 ble et nytt viktig delmål nådd da ledningen mellom Svartisen og Nedre Røssåga stod klar til drift. Dermed gjenstod bare partiet mellom Salten og Svartisen.

Byggingen av Salten–Svartisen ble påbegynt ved årsskiftet 1991-92, for øvrig samtidig som Statnett ble skilt ut fra Statkraft som følge av den nye energiloven. Det ble derfor Statnett SF som kom til å stå for byggingen. Selve anleggsarbeidet ble delt mellom ledningskontoret på Melhus, som bygget strekningen mellom Beiarn og Svartisen, og ledningskontoret i Bjerkvik, som bygget strekningen mellom Salten og Beiarn. Det var en utfordrende oppgave som lå foran ledningsbyggerne, med kupert terreng, en rekke fjell og fjorder, vind og nordnorsk kyst- og innlandsklima. Samtidig hadde man nå opparbeidet seg mye verdifull erfaring med ledningsbygging, og helikopteret hadde etablert seg som et viktig og nyttig verktøy under slikt arbeid. Helikopteret skulle også vise seg å bli et helt uunnværlig hjelpemiddel under byggingen av Salten–Svartisen.

Et spesielt utfordrende element var kryssingen av Glomfjorden, en snau mil nord for Svartisen kraftverk. På nordsiden av fjorden var mastene først planlagt høyere opp i fjellsiden enn der de står i dag, men på grunn av grunnforholdene her, kombinert med faren for snøskred og snøsig, ble de flyttet lavere ned mot fjorden. For at linene skulle passere over fjorden i stor nok høyde, måtte man dermed også strekke disse usedvanlig stramt. Dette førte igjen til at det oppstod store vibrasjonsproblemer med påfølgende skader på linene. Årsaken til problemene var først og fremst kombinasjonen av lengden på fjordspennet, nesten tre kilometer, og det høye strekket. For å forbedre dette ble det i etterkant lagt på reparasjonsspiraler og montert ekstra dempetiltak, både med standard dempelooper og vektlodd fordelt utover i spennet.

Mellom Glomfjorden og Svartisen kraftverk skulle ledningen i tillegg bygges gjennom det ekstremt vær- og vindutsatte Mugskaret. Her opplevde man tidlig såkalte galopperende svingninger på grunn av vind og store temperaturforskjeller. Dette innebærer at linene svinger nærmest som et hoppetau, gjerne over et lengre tidsrom, og det kan forårsake både sammenslag, kortslutning, utkobling og store slitasjeskader. Det har også etter idriftsettelsen vært store problemer med islast og sammenslag mellom toppliner og faseliner, samt overslag på grunn av saltholdig is. Som tiltak mot disse problemene er det utført flere forsterkninger og reparasjonsarbeider på ledningen. Det siste er at topplinene ble demontert og jordingstråd gravd ned i bakken gjennom Mugskaret.

I november 1994 ble Salten–Svartisenledningen endelig satt i drift. Med dette ble det norske kraftnettet knyttet sammen innenlands gjennom et sterkt sentralnett fra Kristiansand i sør til Balsfjord i nord. Det ga Nord- Norge et mer stabilt og sterkt nett, med langt mindre flaskehalser og prisdifferenser.

Det svært kuperte og værutsatte terrenget langs Salten–Svartisen-ledningen har ført til at driften av den har vært langt fra problemfri. Is, snø og vind, som forårsaker blant annet galopperende svingninger og sammenslag av liner, har ført til en rekke slitasjeskader og langt flere driftsproblemer enn det Statnett normalt påregner. Man regner derfor med at denne ledningen også vil kreve omfattende fremtidig tilsyn.