Landskap og miljø
Fra Svartisen kraftverk går ledningen et kort stykke i nordvestlig retning oppover i fjellsiden på nordsiden av Holandsfjorden, før den dreier i nord-østlig retning ned gjennom det ekstremt vindutsatte Mugskaret, og går videre i spenn over Glomfjorden. Ledningen fortsetter deretter mot nordøst, går på østsiden av Glombreen og over Sokumvatnet, og krysser så Beiardalen sørøst for Beiarn sentrum. Videre fortsetter den østover og krysser Saltdalen ved Rognan, før den igjen svinger i nordøstlig retning og kommer inn til Salten transformatorstasjon like ved Siso kraftverk. Terrenget langs traseen er i hovedsak skog, fjellskog og snaufjell, men ledningen berører også bebygde strøk og dyrket mark.
Trasévalget stod først og fremst mellom en ytre eller indre trasé. Ytre trasé ville ikke ha kommet inn ved Siso, men lenger ut mot regionalnettet, og nærmere Bodø. Den ville derfor ha lagt bedre til rette for lokal viderefordeling, men ville også ha gått tett på Saltstraumen. Indre trasé ville i mindre grad berøre bebyggelse, men til gjengjeld berøre omdiskuterte områder i både Beiarn og Saltdalen. Jord-, skogbruks- og reindriftsinteressene foretrakk i hovedsak det ytre alternativet, mens frilufts- og naturverninteressene foretrakk det indre. De fleste berørte kommunene var generelt skeptiske til ledningsføring innenfor egne kommunegrenser. Til slutt ble indre trasé valgt, først og fremst på grunn av hensynet til områder med mye bebyggelse.
Et vanskelig tema var kryssingen av Saltdalen, og det ble her utredet flere traséalternativer. Saltdal kommune ønsket i utgangspunktet en kryssingav Saltdalen lenger sør enn det som ble det endelige utfallet. Dette ville imidlertid gjøre ledningen både lengre og mer utsatt for hardt vær og snøskred. Det hele endte med en kompromissløsning der den ikke ble lagt så langt sør som kommunen ønsket. Traseen ble i stedet lagt nær Europaveien, like ved der denne krysser Saltdalselva sør for Rognan sentrum. Dette skjedde i en samordnet planlegging, der istandsetting etter arbeidet blant annet tilrettela for etableringen av en stor rasteplass delfinansiert av Statnett. Ledningen ble med dette adskillig mer synlig for befolkningen i Rognan, men man unngikk samtidig snøskredfare.
En sentralnettsledning av Salten– Svartisens dimensjoner vil nødvendigvis være et tydelig visuelt inngrep i landskapet. Samtidig berører denne ledningen i forholdsvis liten grad befolkede områder, og det storslåtte landskapet er med på å tone ned ledningens visuelle fremtoning.